Jobb.

Hva vil jeg? Og hva vil egentlig samfunnet? De voksne her i huset, har innsett at å være i full jobb med to aktive barn, er vanskelig. Som alle andre må vi her gjøre valg og prioriteringer.

Så er spørsmålet, hvor går grensen mellom valg og nødvendighet? Hva når det blir vanskelig å ha den jobben du har, fordi barnets behov for hjelp til daglige gjøremål fortsatt ikke følger kurven i forhold til alder. Hva forventes det da at foreldre hjelper barnet sitt med og når er det naturlig at offentlige støtteordninger benyttes? De fleste har vel kjent befrielse når barnet når nye milepeler som at det kler på seg eller går på do med alt hva det innebærer, helt selv. Hva da hvis muligheten for selvstendighet stopper før dette punktet er nådd og forblir slik...

Sårbart tema for foreldre. Og mange meninger fra andre som nødvendigvis ikke har prøvd selv. For meg er det to ytterpunkter som har betydning. På den ene siden å beholde jobben og søke om praktisk hjelp fra det offentlige, på den andre siden å ikke være i jobb uten for hjemmet, men søke på offentlige ordninger som gir mest mulig lønnskompensasjon. Men hvor reelt er egentlig valget? Hvor lett er det å tilpasse praktisk hjelp etter behov? Hvor mye lønnskompensasjon er det sansynlig å få? Begge spørsmålene krever bruk at skjønn. Foreldre er forskjellig og det offentlige har bare føringer å forholde seg til. Møtet mellom disse inneholder mange "hvis"....

Hva tenker du?

Sopp lager en vei rundt foten av Heggen nede ved elven.