Holdninger.

Har flere ganger prøvd å skrive et innlegg om profesjonelle holdninger blandt omsorgspersonell. Vanskelig å skrive nyansert om et slik tema. Jeg møter utfordringene både som yrkesutøver og som mottaker av tjenester. Har derfor mange tanker om hva det innebærer. Skulle bare ønske at det var et dagaktuelt tema...

I dag leste jeg omtale av en nylig skrevet bok som heter: "Den profesjonelle sykepleier", av Hilde Larsen Damsgaard. Overskriften i artikkelen var: "Ikke perfekt - men profesjonell". Underteksten sier at det er menneskelig å bli irritert på pasientene, men at det ikke er profesjonelt å vise det. Videre skrives det at å være profesjonell er å anvende og beherske teoretisk og praktisk kunnskap, og å ha en væremåte som ivaretar den andre. Ord som etisk bevissthet og refleksjon trekkes også inn. Hun tar også opp hvordan pasientene omtales, arbeidskultur og bevissthet rundt språket som brukes. Til slutt omtales dilemma som oppstår ved mangel på tid og ressurser, for eksempel at det oppstår et gap mellom intensjon og virkelighet.

Denne boken skal jeg skaffe meg!

Damsgaard har tidligere skrevet om den profesjonelle lærer og den profesjonelle sosialarbeider.

...jeg har bl.a.opplevd å føle meg uønsket i mitt eget hjem når min sønn har mottatt hjelp. Det ble også hentydet at storebror helst skulle leke i andre etasje...

Etter alt jeg har opplevd, er det dette som har satt de dypeste sporene...mest skuffende er det at holdningene kommer fra mennesker med samme yrkesbakgrunn som meg selv.

I fare for å utlevere meg negativ, publiserer jeg nå innlegget.

Gutta skal trives....

Gammel?

I dag følte jeg det igjen, at alderen tar meg igjen på en måte. Familien har vært ute på en liten skitur i dag. I strålende sol. Etter en stund begynte jeg å sakte litt akterut. Se for deg bildet; først en stykk Mann med skikjelke trekkende etter seg og en seksåring oppi, så en åtteåring på ski og så jeg da... hvorpå åtteåringen stopper, registrerer mamman som henger litt etter og roper: "Pappa, du må stoppe og vente på Lene". Jeg følte det da, at jeg har kommet dit, hvor gamle dager begynner å bli veldig lenge siden. Og ja, eldstemann kaller meg stadig vekk Lene.

Og nå skal treet snart høstes...

Nytt år.

Det var de yngste her i huset som var mest våkne når det nærmet seg midnatt i går. Og slik kommer det vel til å bli i årene fremover... Jeg er spent på hva året vil bringe med seg av muligheter og løsninger. Godt nytt år til deg som leser dette!





Adventskalender.



Her hjemme har gutta hver sin kalender. Eldstemann har sokker og Yngstemann har votter. Etter noen års utprøving, har jeg funnet ut at eldstemanns favoritt er Skumnisser. Yngstemann har endelig begynt å like "godis" og har nå lagt sin elsk på Pops.



Her titter en skumnisse opp...



I år får de i tillegg hver sin del av en rebus, som de må løse sammen. Den gir ledetråd til hvor dagens kort fra CHUFFELbook ligger. Dette er kort om lyd og fryd, i musikkens veden. Kortene inneholder faktakunnskap og enkle oppgaver i emnene; noter, rytmer, sanger og yng, lek og snakk. MASSE NYTTIG KUNNSKAP!

Hvilken skuff er det snakk om tro?



De klarer fortsatt ikke helt legge bort troen på at det er Adventsnissen som har vært her og puttet noe oppi i løpet av natten. Men jevnlig får jeg spørsmål fra eldstemann om det kanskje er jeg som har noe med det å gjøre...

Adventsnissen



Så må jeg si at dette er en kalender som er lett å følge opp. Et par minutters innsats før jeg legger meg hver kveld og litt engasjement ved frokostbordet om morgenen = MASSE GLEDE.

 





El-innebandy.

Barn med nedsatt funksjonsevne kan også være med i lagidrett. Det er el-innebandy trening i Stangehallen hver onsdag. Fart, morro, teknikk, taktikk og lagspill! I tillegg arrangeres det kjelkehockey treff i OL-amfin på Hamar gjennom vinteren.








Godt at pappa er stødig på skøyter.

 





Ikke lett å ta bilder når det går i full fart.

Vrien.

 Eldstemann kommer innom kjøkkenet etter en liten disputt oss to imellom. Han kommer med følgende kommentar til mamman sin: "...jeg er glad i deg, selv om du noen ganger kan være litt vrien...". Smelt...



Glad i deg jeg også!



Jobb.

Hva vil jeg? Og hva vil egentlig samfunnet? De voksne her i huset, har innsett at å være i full jobb med to aktive barn, er vanskelig. Som alle andre må vi her gjøre valg og prioriteringer.

Så er spørsmålet, hvor går grensen mellom valg og nødvendighet? Hva når det blir vanskelig å ha den jobben du har, fordi barnets behov for hjelp til daglige gjøremål fortsatt ikke følger kurven i forhold til alder. Hva forventes det da at foreldre hjelper barnet sitt med og når er det naturlig at offentlige støtteordninger benyttes? De fleste har vel kjent befrielse når barnet når nye milepeler som at det kler på seg eller går på do med alt hva det innebærer, helt selv. Hva da hvis muligheten for selvstendighet stopper før dette punktet er nådd og forblir slik...

Sårbart tema for foreldre. Og mange meninger fra andre som nødvendigvis ikke har prøvd selv. For meg er det to ytterpunkter som har betydning. På den ene siden å beholde jobben og søke om praktisk hjelp fra det offentlige, på den andre siden å ikke være i jobb uten for hjemmet, men søke på offentlige ordninger som gir mest mulig lønnskompensasjon. Men hvor reelt er egentlig valget? Hvor lett er det å tilpasse praktisk hjelp etter behov? Hvor mye lønnskompensasjon er det sansynlig å få? Begge spørsmålene krever bruk at skjønn. Foreldre er forskjellig og det offentlige har bare føringer å forholde seg til. Møtet mellom disse inneholder mange "hvis"....

Hva tenker du?

Sopp lager en vei rundt foten av Heggen nede ved elven.