Adventskalender.



Her hjemme har gutta hver sin kalender. Eldstemann har sokker og Yngstemann har votter. Etter noen års utprøving, har jeg funnet ut at eldstemanns favoritt er Skumnisser. Yngstemann har endelig begynt å like "godis" og har nå lagt sin elsk på Pops.



Her titter en skumnisse opp...



I år får de i tillegg hver sin del av en rebus, som de må løse sammen. Den gir ledetråd til hvor dagens kort fra CHUFFELbook ligger. Dette er kort om lyd og fryd, i musikkens veden. Kortene inneholder faktakunnskap og enkle oppgaver i emnene; noter, rytmer, sanger og yng, lek og snakk. MASSE NYTTIG KUNNSKAP!

Hvilken skuff er det snakk om tro?



De klarer fortsatt ikke helt legge bort troen på at det er Adventsnissen som har vært her og puttet noe oppi i løpet av natten. Men jevnlig får jeg spørsmål fra eldstemann om det kanskje er jeg som har noe med det å gjøre...

Adventsnissen



Så må jeg si at dette er en kalender som er lett å følge opp. Et par minutters innsats før jeg legger meg hver kveld og litt engasjement ved frokostbordet om morgenen = MASSE GLEDE.

 





El-innebandy.

Barn med nedsatt funksjonsevne kan også være med i lagidrett. Det er el-innebandy trening i Stangehallen hver onsdag. Fart, morro, teknikk, taktikk og lagspill! I tillegg arrangeres det kjelkehockey treff i OL-amfin på Hamar gjennom vinteren.








Godt at pappa er stødig på skøyter.

 





Ikke lett å ta bilder når det går i full fart.

Vrien.

 Eldstemann kommer innom kjøkkenet etter en liten disputt oss to imellom. Han kommer med følgende kommentar til mamman sin: "...jeg er glad i deg, selv om du noen ganger kan være litt vrien...". Smelt...



Glad i deg jeg også!



Jobb.

Hva vil jeg? Og hva vil egentlig samfunnet? De voksne her i huset, har innsett at å være i full jobb med to aktive barn, er vanskelig. Som alle andre må vi her gjøre valg og prioriteringer.

Så er spørsmålet, hvor går grensen mellom valg og nødvendighet? Hva når det blir vanskelig å ha den jobben du har, fordi barnets behov for hjelp til daglige gjøremål fortsatt ikke følger kurven i forhold til alder. Hva forventes det da at foreldre hjelper barnet sitt med og når er det naturlig at offentlige støtteordninger benyttes? De fleste har vel kjent befrielse når barnet når nye milepeler som at det kler på seg eller går på do med alt hva det innebærer, helt selv. Hva da hvis muligheten for selvstendighet stopper før dette punktet er nådd og forblir slik...

Sårbart tema for foreldre. Og mange meninger fra andre som nødvendigvis ikke har prøvd selv. For meg er det to ytterpunkter som har betydning. På den ene siden å beholde jobben og søke om praktisk hjelp fra det offentlige, på den andre siden å ikke være i jobb uten for hjemmet, men søke på offentlige ordninger som gir mest mulig lønnskompensasjon. Men hvor reelt er egentlig valget? Hvor lett er det å tilpasse praktisk hjelp etter behov? Hvor mye lønnskompensasjon er det sansynlig å få? Begge spørsmålene krever bruk at skjønn. Foreldre er forskjellig og det offentlige har bare føringer å forholde seg til. Møtet mellom disse inneholder mange "hvis"....

Hva tenker du?

Sopp lager en vei rundt foten av Heggen nede ved elven.

Er frustrert...

...derfor trenger jeg noe positivt å skrive om! Hva skal jeg velge? Det finnes jo der, må bare la det komme frem mellom det som stenger for. Skal vi se... kjenner at følelsene bytter plass, og JAAAA. Det er jammen noe positivt der. Og etter den første, enda flere positive tanker og følelser. Klumpen i maven er der. Kunsten er å ikke gi den for god plass i hodet! Skjønner?!?

Dette er et alternativ til å sette ord på frustrasjoner etter nok et møte med offentlig administrasjon...og komme i fare for å utlever ting som ikke har noe her å gjøre.

Sykt barn...

Å vurdere hvor sykt barnet sitt er, kan være vanskelig. Yngstemann trenger i tillegg ta hensyn til hva han skal bruke kreftene sine på og om det trengs maskiner/medisiner for å forebygge/unngå for værring. Han er inne i sin andre forkjølelse i August. Første runde var mens det var SFO hele dagen, og større mulighet for å ta hensyn til pusten. Skolehverdagen begrenser mer. Har derfor valgt å holde ham hjemme et par dager.

Første dagen mottok han beskjeden med krisestemning. Han var bestemt ikke syk og skulle på skolen. Det er jo et positivt tegn. Andre dagen proklamerte han selv at han var syk og måtte være hjemme. Jeg gjorde meg to betrakninger denne dagen. For det første at han slet mere med å få til effektive host, og helt tydelig ikke var i form. Det andre jeg merket meg var at han nok hadde funnet det ganske koselig å være hjemme alene med mamma /pappa.

Vaner etableres tidlig. Derfor har jeg et bevisst forhold til å hjelpe barna mine til å etablere gode og hensiktsmessige vaner tidlig. Så i går prøvde jeg å ikke gjøre det SUPERkoselig å være hjemme. Missforstå meg rett. I dag mente han at han nok måtte ta en "sykedag" til. Jeg vurderte at formen var bedre, og sendte ham på skolen med beskjed om at han blir hentet etter lunch. Han trenger da å ligge litt på pustemaskinen (BIPAP) sin og få hjelp til å hoste opp slim etterpå.

Siden yngstemann er mere utsatt for å være syk, prøver jeg nå å etablere vaner som sikrer ham minst mulig fravær likevel. Husker selv at jeg måtte prøve å gå på skolen, for heller å komme hjem igjen hvis det ikke gikk. Så får vi se om jeg tok det rette valget når jeg henter ham på skolen i dag...

Oppmuntring på en fredag...

Yngstemann: "Så fin du er på håret i dag mamma." Jeg smiler lenge etter slike bemerkninger.