Så har da dagen kommet...og gått. Og jeg har ingen barn i barnehage lenger. Rart å se hvor ulike gutta mine er. Da eldstemann skulle frem å håndhilse på rektor og lærer på sin første skoledag, var han bak ryggen og omtrent opp på skuldra mi for å tørre å gjennomføre det. Mens yngste utgaven gikk alene frem og hilste som den største selvfølge i hele verden. Det ble pappa som fikk være med på første skoledag. Jeg måtte nøye seg med å se bildene da jeg kom hjem fra jobb.
Yngstemann har prøvd ut SFO i to uker, så han føler seg husvarm på skolen allerede. Døråpnere og heisnøkkel er innkjørt, og det ser ut som han kan bli selvhjulpen i forflyning mellom etasjer. Vanskeligere er det å komme godt inntil pulten med den elektriske rullestolen. Styringsboksen kommer i veien.
Det er mange situasjoner som krever ekstra innsats hos de voksne i huset om dagen. Mange nye assistenter som trenger å få svar på sine spørsmål og veiledning i "tusen ting", slik at de blir trygge og dyktige. Mange praktiske ting og tang som trenger gode løsniger. Samarbeidsrutiner som har gått i stå etter ferien eller fortsatt er fraværende, noe som fører til telefoner og møter...om ting jeg mener vi har snakket om før. Kjenner at jeg er sliten av å hyggelig repetere informasjon, som systematisk kunne vært skrevet ned i årenes løp. Men fordi jeg stiller spørsmål ved om det er min oppgave å dokumenter arbeidsrutinene for en offentlig tjeneste, er det mange ting jeg prinsippielt ikke skriver ned. Så da får jeg vel bare skylde meg selv???
Det er vanskelig å prioritere og posjoner viktigheten av ulik informasjon også. Det kan bli litt mange ting på en gang. Det viktigste er nå at yngstemann etablerer seg sosialt. Hvis de voksne blir for opptatt av hva som er best og riktig for kropp og helse hele tiden, vil dette gå ut over sosiale settinger. Så hovedplanen er å starte med de sosiale arenaene, for så å bygge opp et spekter av lure løsningene for å ivareta kropp og helse etterhvert. Så kan det gjøres mere bevisste valg etterhvert, på når man MÅ, når man KAN og at noen ganger blir det som det blir.
Pararelt jobber vi med dette med selvstendighet, mest for å bevistgjøre assistentene på hvordan de best kan gi hjelp til at yngstemann ivaretar seg selv. Samtidig skal han ikke ha følelsen av å måtte trene hele tiden eller måtte be om hjelp til alt han trenger hjelp til...
Jeg har også rukket å gi litt informasjon til alle lærerne på skolen, slik at de kan være med å gi gode svar til elevene på spørsmål som vil dukke opp. Jeg fikk også for meg at jeg ville si at de skulle snakke til min sønn, slik de snakker til andre barn, og at han i hovedsak har de samme reglene som andre. Jeg presiserte at "det er ikke synd på" ham, han har et godt liv og tåler å bli snakket til. En annen utfordring er å sette de samme grensene på en annen måte. I skolegården er det både skrevne og uskrevne regler. Hva er å gå rolig? Hvor er det lov å løpe? Barn faller å slår seg, men hvordan beregne den samme risikoen når det følger 100 kilo rullestol etter?...uten å sette for store begrensninger til hvor der er greit å kjøre. Min sønn trenger også at en voksen IKKE vet alt han har gjort en dag.
Jeg syns litt synd på de voksne på skolen. I tillegg til at de har det største førsteklassekullet på laaaange tider, skal de forholde seg til to foreldre som har tusen formaninger og stort engasjement rundt bare en elev. Men slik er det vel i større eller mindre grad for hver elev...
...i tillegg skal det jo læres bort skoleting også!
Må til slutt presiser at både skole og SFO møter utfordringene på en fabelaktiv måte. Så mange engasjerte, smarte og positive mennesker. Jeg føler meg heldig. Blir jammen litt sentimental jeg. Takker med det samme for fem fantastiske år med fantastiske voksne i barnehagen. Og jeg henger med enda...og glede meg også til fortsettelsen!!!
PS...mamma var ikke hjemme da håret skulle styles...
