Ekspert

Overskriften på bloggen min vil nok oppfattes ulikt. Ulikt ut i fra hvilke erfaringer man har med egne barn, og andres måter å forholde seg til sine barn. Tenkte derfor å prøve skrive litt om min bakgrunn for valget.
Det første leveåret til yngstemann utviklet seg til å bli mere og mere dramatisk. Den medfødte tilstanden hans var sjelden og det var stadig leting etter om det var noe "mere". Tillegskomplikasjonene som dukket opp underveis var ikke alene typisk for tilstanden de hadde satt navn på. En stund mente de at han hadde en degenerativ nevromuskulær lidels som bakenforliggende årsak, det betyr at han gradvis ville bli svakere... For oss ble det viktigste, hver dag, å sikre god ventilasjon av lungene for å prøve å unngå neste lungebetennelse, ny sykehusinnleggelse og i værste fall inntubering på respirator.
Det er fint å bli mottatt på sykehuset med tiltro til at man som mor og far kjenner barnet sitt så godt at man kan være med å påvirke andres viktige valg. Men noen ganger er det faktisk slik at man søker hjelp fordi man er ikke lenger vet eller selv klarer å se hva som er best for barnet sitt. Så det å få tiltroen til å være ekspert på eget barn oppfattes til slutt som at fagpersoner fraskriver seg sitt ansvar. En vanskelig ballansegang. En annen tynn linje er mellom "ekspert på eget barn" og "brysom forelder". Det tema får jeg nok skrive om en annen gang. Her er det tid for helgebading...