Skoleklar

I går var jeg på foreldremøte for de som har barn i førsteklasse til høsten. Det har jeg vært på en gang før. Det er bare to år siden forrige gang. Denne gangen visste jeg hvor trappa til musikkrommet var. Jeg vet at det er fint at barna øver på å bli selvstendig i påkledning og dobesøk. Jeg vet at det ikke lenger er mest lek i førsteklasse. Likevel er mye annerledes denne gangen...

Annerledes fordi;

-jeg allerede har vært på flere møter på skolen, nettopp for å forberede høstens skolestart...
-min sønn ikke vil være selvstendig i å kle av og på klær, gå på do, eller ha ett godt blyantgrep...
OG
-jeg skulle frem for å fortelle foreldrene til 36 andre barn litt om mitt barn!!!

Da jeg og mannen min skulle forberede hva som var lurt å si, dukket det opp ett spørsmål hos meg. Hvorfor skal jeg informere om mitt barn? Hva var det som gjorde at kompetansesenteret varm anbefalte å gjøre det?

Derfor begynte jeg informasjonen min med å dvele litt åpent om dette. Hvorfor er det slik at jeg står her for å gi de andre foreldrene informasjon om barnet mitt. For meg er han jo bare mitt barn slik andres barn er deres barn.

Hans mest synlige annerledeshet, er rullestolen. Den fører til at mange barn stiller spørsmål direkte til ham. Noen stirrer uhemmet. Andre vil ha feil forventninger til hans personlighet. Informasjon er derfor viktig for å unngå fremmedgjøring og gi riktige fakta. De voksne kan da gi gode og riktige svar til barna. Barna kan gi gode og riktige svar til andre barn. Mitt barn slipper kanskje å svare 200 elever på de de samme spørsmålene om ting ved seg selv, som han har ulike følelser for.

En annen ting som var viktig for meg å få frem, var at min sønn har de samme forventningene som andre barn, til å være med på alt klassen skal gjøre. Selv om rullestolen setter begrensninger, så setter ikke den større begrensninger en turmål og valg av aktiviteter gjør. Det er ikke nødvendigvis slik at det museet som 1. klasse har bruket å dra til i alle år, er det beste valget med rullestol. Derimot finnes det andre museer som er fremkommelige og like interressante for alle. Det krever økt fokus på planleggig og samarbeid.

Min sønn trenger assisten på skolen. Nå er det ikke slik at denne assistenten må sitte og gå ved siden av ham hele tiden. Det er viktig for oss at han får rom til bli selvstendig på det han kan bli selvstendig på, og lærer seg å påkalle de ekstra hendene når de trengs. Jeg håper i størst mulig grad at på arenar der det er naturlig at barn er alene med andre barn, er også min sønn uten nærkontakt av en voksen. Så håper jeg at denne ekstra voksenpersonen kan komme hele klassen tilgode...

Jeg avsluttet litt humoristisk med at han situasjon gjør at han ikke drar på besøk ALENE, ikke at han IKKE drar på besøk...

Ellers var det presentasjon av lærere, noe som altid er spennende. Det så ut som de hadde en god tone mellom seg, og at de hadde samarbeidet før. Har fått signaler om at læreren som var påtenkt min sønns klasse, er flink med databehandling, så da fikk jeg en anelse om hvem det var, selv om klasseinndelingen ikke er klar enda.

Det var godt vi satt på loftet, for SFO ble oversvømt midtveis i møtet...men rektor var rolig og handlingsdyktig. Hun hadde til og med tid til å utforme en søknad sammen med meg, før jeg dro hjem og tok kvelden.

Nå er det snart møte med representant fra hjelpemiddelsentralen, vi skal se på muligheter for økt selvstendighet på kjøkkenet. Aner meg at det vil bety behov for større kjøkken...